En felles planleggingsdag i mars 2015, med en svært inspirerende foredragsholder har satt tankene i gang – igjen! Denne gangen om voksnes betydning i barns liv og vårt ansvar i relasjonene.
«Det er umulig å ta barn på alvor, om man tar seg selv høytidelig» – Jesper Juul.
Dette sitatet gav oss mange nye spørsmål om hvordan vi voksne møter barn. Hvordan forholder vi voksne oss til barn i relasjoner? Tar vi barn på alvor, eller er vi opptatt av at vårt «oppdrag» er å lære opp små barn – at vi sitter med fasiten? Kan vi gå inn i relasjon med barn med en tanke om at barnet også kan bidra? Det er så mye mer spennende når man går inn i relasjon med tanke om at begge parter kan bidra like mye! En likeverdig relasjon med gjensidig interesse. Ikke likestilt. «Den voksne har alltid 100 % ansvar i relasjonen» sa Heidi Reese. Det ansvaret må vi voksne ta. For noen må ta ansvaret. Hun var opptatt av at det gjelder også når vi voksne oppfatter barn som «vanskelige». Om vi har 100 % ansvar i relasjonen, må også vi ta ansvar når det blir vanskelig. Kanskje er det noe vi kan endre som kan gjøre det mindre vanskelig?
Anerkjennelse er også viktig i alle relasjoner. Å skille mellom anerkjennelse og ros er vanskelig, men de fleste av oss er nok bedre til å gi ros enn anerkjennelse. «Så fin du var i dag!» og «Du er jaggu flink til å tegne» er fraser som svært ofte blir brukt – sagt med den beste intensjon. Ros for handling eller utseende. Flinke piker og tøffe gutter! Anerkjennelse derimot handler om hvem vi er. Verdsetting av person. «Du betyr noe for meg og du har en verdi i kraft av å være deg selv». Utfordringen er å få en god nok balanse mellom anerkjennelse og ros, slik at vi utvikler både en god selvtillit og en god selvfølelse. Et godt fundament der man vet hva man kan og hvem man er, og at om man tar bort handling eller utseende så har man fortsatt en verdi. Anerkjennelse kan være så mye mer enn verbal ros, og mye vanskeligere å se eller oppfatte. Det kan være et smil – «Jeg blir så glad for å se deg!». Felles fokus – «Jeg ser hva du liker, og jeg liker det jeg også!». En klem og et fang å sitte på – «Jeg liker deg å vil være nær deg». En god og lyttende samtale – «Jeg vil høre hva du har å si». Handlinger og gester som bygger selvfølelse! Selv når handlingene utfordrer oss å får det til å koke. Selv når vi oppfatter barn som vanskelig er lov å si: «Jeg liker deg, men jeg liker ikke det du gjør nå».
Vi har diskutert dette i personalgruppa i etterkant av planleggingsdagen, og ubalansen mellom anerkjennelse og ros kommer noen ganger fram i barnehagen som «Va æ flink no?» og «Sjå korr fin æ e!» eller «Sjå ka æ kan!». Barna forventer ros. Ønsker ros! Hva gjør vi med det? Vi prøver å flytte fokus over på anerkjennelse! Det er jo vårt ansvar. Det tar tid å forbedre og endre kulturer, så vi må bruke tid til å få på plass balansen mellom anerkjennelse og ros. Selvtillit og selvfølelse. Legge grunnlaget for å tåle å ikke mestre! Tåle å være forskjellige. Unike. Både i barnehagehverdagen og senere i livet.
For det er ingen tvil, slik jeg ser det, at denne ubalansen finnes i hele samfunnet i dag, og at den har påvirket oss i lang tid. Det snakkes om høye krav og utbrente barn og unge. Psykiske lidelser allerede i ung alder. At vi ikke tåler å ikke mestre. Vil alltid være best! Hvem har ansvar for det? Hvor starter vi med endringen?
En ting er sikkert: «Vi må alltid ha hjertevarme!» slik Heidi Reese sa det så fint. En forutsetning for å jobbe med mennesker – uansett alder.
Maria – Styrer
PS: Onsdag 11. mars 2015 hadde Beitstad skole, Beitstad barnehage og Jåddåren gårdsbarnehage felles planleggingsdag, finansiert av kompetansemidler fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Heidi Reese holdt et 3-timers innlegg om hvilken betydning de voksne har i barns liv, før vi delte oss opp og jobbet med refleksjonsoppgaver etter lunsj. Heidi er styrer i Persaunet barnehager – en liten og en stor barnehage i Trondheim. Hun er også familieterapeut og har lang erfaring med arbeid med barn som av ulike grunner lever i livskriser – enten det er nevrologiske grunner til det eller utfordringer i oppvekstmiljøet. I 2015 har prosjektet vårt fått nye kompetansemidler og ny felles planleggingsdag planlegges 13. april 2016. Da kommer Sigurd Aukland for å snakke om hva barnehagene og skolen kan lære av hverandre, som institusjoner, for å skape et godt samarbeid og gode overganger mellom barnehagen og skolen.
