Tobias på 3 år liker sitt rosa ullundertøy og velger aldri herjelek med de andre barna. Han kler seg ut og har fantastiske teaterforestillinger. Han er full av omtanke for andre og er en god samtalepartner, tross sin unge alder. Tobias som 5-åring er annerledes. Tobias på 5 år er tøff og bryter på matta i blå joggebukse og grønn jakke med Batman. Han sier at rosa er en jentefarge samtidig som han ser raskt bort på Odin som nikker og ler. De er enig.
Slapp av. Rosa er kun et virkemiddel. Rosa er bare en farge. Tobias derimot har engasjert meg ekstra mye helt siden studiestart. Tobias på 3 år likte seg selv og hadde aksept for den han var. Tobias som 5-åring var usikker og søkte bekreftelse hos kompisene. Han gikk langt ut over sine egne interesser og grenser for å være kompis med Odin. To år endret mye for Tobias. Tobias på 5 år og 15 år kan ende opp med å ikke like seg selv. Og det er alvorlig. Mer alvorlig enn fargen på ullundertøyet.
Gutter må få være gutter. Jenter må få være jenter. Det er mitt poeng. Det er også Mannegruppa Ottar sitt poeng. Likevel er vi så dypt uenig. Å være mann er mer enn mannssjåvinistiske vitser i lukket forum. Å være gutt er mer enn hammer og fotball og reparering av biler. Mer enn blå og grønn. Akkurat som det å være jente og kvinne er mer enn matlaging og hekling. Mer enn baking, dans og rosa tyll. For når det gjelder barn, er det viktig å forstå at vi voksne setter begrensningene for hva våre barn blir gode på, hva de liker og om de liker seg selv. Det handler om kjønn og interesser. Om meg og deg. Om kjønnsdelte aktiviteter, voksnes holdninger, slengkommentarer og rulling med øyne. Både bevisst og ubevisst. Det handler om selvbilde og mestring. Og det handler om å like seg selv for den man er. Du tror kanskje ikke at det handler direkte om deg, ditt barn eller naboungen, men det handler om oss alle. Hele samfunnet både nå og i fremtiden. Barn tror på det vi sier og gjentar det. De ser hva vi velger og hva vi gjør. Vi blir deres rollemodeller og så blir det en del av fasiten for hvordan de ser seg selv, sine venner og kjønnsroller i samfunnet. Tenk så viktig vi er!
Ingen gutter skal tvinges til å interessere seg for en type aktivitet kun fordi han er gutt, like lite som en jente skal tvinges til å like en type aktivitet kun fordi hun IKKE skal ta del i et kjønnsdelt samfunn. Det er helt greit at ei jente liker Frost. Det som er synd er at det valget ofte er tatt for henne. Basert på kjønn. Av noen andre. De fleste ganger ubevisst. Poenget mitt er at det er vi som voksne som må ta ansvar for at alt for barn ikke er forhåndsdefinert i kjønn. At ikke Tobias velger den grønne jakka med Batman fordi det er en guttejakke med guttefarge.
Det er ingen barn, ungdommer eller voksne i dag som går rundt med en lapp i panna hvor det står «Jeg er et produkt av et kjønnsdelt samfunn». Det er ikke en gang sikkert vi skjønner at vi er påvirket av det. Kanskje vil vi ikke se det. Vi er formet av så mye og vi er de vi er til enhver tid. Det er ikke en gang sikkert at det er et problem for mange! Det betyr derimot ikke at vi kan bagatellisere betydningen av å tenke seg om når det gjelder kjønnsroller. Det betyr heller ikke at det ikke angår deg. Fordi for mange betyr ny kunnskap og holdninger omkring kjønn at de kan like seg selv i møte med deg. Det kan være kompisen din. Eller nabojenta som ser opp til deg. Eller onkelungen din. Det er ikke sikkert du ser det en gang, men dine meninger og handlinger betyr noe for noen andres oppfating av seg selv. Det betyr noe for Tobias.
Saken om kjønnsdelte aktiviteter på SFO er uvesentlig i denne kronikken, men diskusjonene den har ført med seg er gull verd. Nemlig diskusjonen på hva gutter og jenter liker. Hva de skal like. Hvem som skal definere hva gutter og jenter liker og hvilke kjønnsbegrensninger som skal eksistere. At barna på SFO selv hadde ønsket kjønnsdelte grupper er også uvesentlig. Det er de ansatte som har ansvaret for at aktivitetene er i tråd med lovverk og oppdatert kunnskap om barn. De som har ansvaret for utvikling av godt selvbilde, for alles trivsel og inkludering i en skoleklasse. Barns medvirkning i skole og barnehage står og skal stå sterkt, men ansvaret for konsekvensene av valg og for det store bildet skal aldri legges på barn. Det ansvaret er det vi voksne som skal ha. Vi har kunnskapen. Vi kan se det store bildet og legge til rette for alle barn. Vi må fortelle og vise Odin at gutter også kan ha rosa ullundertøy. At man ikke må leke herjelek å spille fotball for å være gutt.
Noen vil nok undergrave min kunnskap og mine meninger kun fordi jeg har innovertiss og fordi jeg har et tradisjonelt «kvinneyrke». «Typisk pedagog» eller «typisk kvinne». Men mine meninger og min kunnskap blir ikke mindre verd fordi jeg har pupper. Den holdningen viser bare en oppvekst i et kjønnsdelt samfunn hvor såkalte «kvinneyrker» ikke har like høy status i samfunnet. Så enkelt er det ikke. Kunnskapen som ligger til grunn er teori- og forskningsbasert. Erfaringsbasert. Den kunnskapen blir heller ikke mindre verdt fordi du mener den aldri har påvirket deg. Den gjelder i samfunnet generelt og hjemme hos oss alle og den gjelder i barnehage og skole og andre arenaer hvor barna tilbringer mye tid. Det er jobben vår å ta denne kunnskapen i bruk slik at Tobias kan få være Tobias. Vi er utdannet til å forstå at alle mennesker er ulike og at ikke alle mennesker passer inn under rosa og blå. Vi må øve oss på å tenke nytt og utfordre oss på det vante. Det er avgjørende for manges selvbilde og opplevelse av egenverd at vi åpner opp for mer. Uten at det handler om seksuell legning og farge!
Derfor heier jeg på pappaen og mammaen til Tobias. På mammaer og pappaer som gir barn reelle valg, der det ikke er åpenbart hva jenta eller gutten skal velge. Som godtar at sønnen går i barnehagen med Frost-kjole på karneval. Som sier «Så kult!» når sønnen viser frem neglelakken i garderoben. Jeg heier på butikker med klær, leker og sportsutstyr for barn, ikke bare jenter og gutter. Jeg heier på barnehage- og skoleansatte som gir barn varierte opplevelser uansett kjønn. Som lar gutter være gutter og jenter være jenter – uansett hva de liker og hva de velger! Jeg heier på Anders i barnehagen som har rosa støvler og lue, som den naturligste ting i verden, som støtter Tobias og Odin til å tenke selv. Som nekter på at det finnes noe som heter jentefarge. Som støtter pappaen til Odin i å tenke seg om.
Jeg fikk en gang spørsmålet: Kan en gutt være Lucia? Jeg satt i en gruppe sammen med mennesker som jobbet i barnehage og tenkte automatisk: Selvfølgelig kan han det! Hos oss er både jenter og gutter i førskoleklubben Lucia hvert år. Jeg forsto raskt at så enkelt var det ikke. Det var en historie bak. Lucia hadde hatt langt, lyst hår og innovertiss. Det måtte være en jente. Sånn har det alltid vært. For gud forby at noen kler seg ut som noe annet i barnehagen…
Maria – Styrer
Kronikk publisert i Trønder-avisa 05.12.16
