Jeg er unik.
Siden tidenes morgen har det aldri eksistert noen som meg.
Ingen har mine øyne, nese, hender eller stemme.
Ingen har min håndskrift.
Gjennom hele evigheten kommer aldri noen til å se ut, tenke, snakke eller gjøre det samme som meg.
Jeg er meg, har egenverdi og trenger ikke kopiere andre.
Jeg er unik.
Som styrer og pedagogisk leder i en barnehage, og med lang erfaring med arbeid med barn og ungdom innen idrett, er det engasjerende å følge med på utviklingen i samfunnet og hvordan barn og unges oppvekstmiljø forandres med svært høy hastighet. Samfunnet og oppvekstmiljøet i dag kan overhode ikke sammenlignes med det som voksne i dag har vokst opp med. Utfordringene barn og unge møter i dag er på mange møter større og mer synlige i dagens samfunn, mye på grunn av teknologisk utvikling og framtoget av ulike sosiale medier, og ulike «press» blir raskt mer nasjonale, i stede for å utarte seg på mindre geografiske steder. Det gjør det utrolig vanskelig å bruke egne erfaringer i arbeidet med barn og unge i dag, og man må på mange måter delta i det samme sosiale/teknologiske miljøet som de, for å kunne henge med å følge med. Spesielt vil jeg trekke frem kroppspress som en stor utfordring for unge som vokser opp i dag. Det er tydelig allerede i barnehage, og blir enda synligere gjennom barne- og ungdomsskolen.
I regi Steinkjer Unge Kvinners Sanitetsforening ble det på Steinkjer 19. mai arrangert en temakveld om doping og skjønnhetstyranniet, og den økende bruken av anabole steroider og barbiedop i Norge, hvor Jan de Lange fra Antidoping Norge hadde et foredrag om arbeidet som gjøres i forhold til doping, kroppspress og barn og unge i dag. Her stilte også blant annet helsesøster, Fylkesråd for Utdanning og Kultur, deltakere fra miljøteam og de Lange opp til paneldebatt i etterkant av foredraget. Hva har det med barnehagen å gjøre, tenker du kanskje? Jeg mener at vi allerede i barnehagen må begynne å tenke på å forebygge bruk av farlige og ulovlige midler for å endre utseende, fordi man på ingen måte må glemme hva som ligger bak en slik handling: Følelsen av å ikke være bra nok, av å ikke være godtatt av de man helst vil bli godtatt av. Det å være godtatt og bra nok er ekstra viktig i barne- og ungdomsårene, hvor man enda jobber med å finne seg selv på en eller annen måte, og jeg tror grunnlaget legges allerede i barneårene. Faktisk vil jeg være så faglig bastant å si at det gjør det!
Vårt arbeid i barnehagen skal i samarbeid med hjemmet skape gode oppvekstvilkår for barn. Rammeplanen sier det ganske enkelt: «Barnehagen skal gi barn troen på seg selv og andre». Et stor ansvar! Om vi skal nå denne målsettingen, i lys av de utfordringene vi ser i samfunnet nå, må vi gjøre barn glade i seg selv, rustet til å møte utfordringer i livet på en god måte, vi må lære barn hvordan man tar vare på sin egen kropp, og andres kropp. Vi må lære barn at det er greit å si nei, om det føles feil og vi må selv tørre å tro at ikke alle barn har det bra, og slik se disse barna så tidlig som mulig. Vi må også skape gode relasjoner til barna, hvor de hele tiden føler at de er bra nok, selv ved utfordringer og nedturer som møter oss med jevne mellomrom.
«Hvordan barn opplever møtet med andre, vil påvirke barns oppfatning av seg selv. Det er derfor viktig å understreke at barn må møtes med tillit og respekt» (Kunnskapsdepartementet 2011). Jeg velger å tolke dette dit hen at barn som blir møtt med respekt og tillit også viser respekt og tillit i møte med andre, og i møte med seg selv. For det handler ikke bare om å bidra til at barn vokser opp godt rustet til å motstå ulike «snarveier», som de Lange kalte den ulovlige veien mot den ønskede kroppen, men det handler også om å gi barna gode erfaringer med vennskap. Venner tar vare på hverandre. Venner gir hverandre verdi! Det å ha en venn som tørr å spørre om du har det bra, eller om du trenger noe, kan være en støtte i det å motstå feil valg. I barnehagen synger vi blant annet en sang fra NRK super, med et veldig fint budskap: «Du er god, du er bra! Sånne venner som deg vil alle ha. Så bli med, bli med!» Å være en god venn har verdi for oss, i form av å bety noe for andre. Gode venner ER bra nok! Derfor synger vi også: «Du har noe ingen andre har – ingen er som deg. Du kan mye, har litt av hvert å lære meg. Glad for at jeg møtte deg!»
Sosial kompetanse er også noe som vi arbeider mye med i barnehagen, som henger tett sammen med vennskap. Sosial kompetanse handler om å se, lytte og vise empati, i tillegg til en hel del komplekse egenskaper som blir til i møtet med andre, som gjør oss rustet til å delta i et demokratisk samfunn. Slik jeg ser det er arbeidet med sosial kompetanse et skritt på veien mot å forhindre diskriminering og mobbing, og det er en kjent sak at mennesker som blir mobbet eller diskriminert på ulike måter ikke får den troen på seg selv og andre, som vi så gjerne vil at de skal ha, noe som igjen kan gjøre de sårbare i møte med «snarveien» mot å endre på seg selv.
Så. Til slutt. Det kanskje viktigste i møte med barn og unge, slik jeg ser det: Vi som voksne er rollemodeller. I barnehagen gjelder dette spesielt vi som jobber i barnehagen og foreldre/foresatte. Hvilke grep i hverdagen gjør vi som synliggjør at vi selv synes vi er bra nok? Hvilke handlinger og uttalelser viser at vi skulle ønske vi var bedre, eller i det minste annerledes? Hvor synlig er slankekuren før sommerkroppen for barna? Hvor synlig er jaget etter markerte muskler? Hvordan er vi mot barn? Hva sier vi og hva tolker de av vårt kroppspråk? Hvor mye fokus har vi på utseende selv, og hvor mye på barna? Får barn mer positiv feedback på utseende enn på gode handlinger eller egen eksistens? Det er for veldig mange vanskelig å godta seg selv, men det er viktig – ikke bare for oss selv, men for barn og unge rundt oss. Jo mer jeg setter meg inn i kunnskap, nyere forskning og nye begrep innenfor fagfeltet, jo mer forstår jeg hvor stort ansvaret vi har er – både for oss i barnehagen og for foreldre. Barn er forskjellige, og vil reagere forskjellig i forhold til alt rundt seg. Noen barn har et medfødt godt selvbilde, og vil på mange måter aldri ha behovet for ulovlige midler for å bli fornøyd med seg selv, mens andre barn kan oppleves som medfødt sårbare, og vil ha behov for mye støtte i det å godta seg selv å oppleve å bety noe for andre, også senere i livet. Men oppdraget vårt er det samme: Gi barn troen på seg selv og andre! Vi må som voksne se, tilrettelegge, evaluere, diskutere, inntone oss, og ta avgjørelser til det beste for alle unike barn vi møter – noen ganger forskjellig fra gang til gang. For om alle er unike, slik diktet i starten beskriver – er det da naturlig å strebe etter å være som og se ut som andre?
Selv om det er et enormt ansvar og et evig endringsarbeid å ha ansvar for så mange unike barn, er det en stor glede å få lov til å bety noe for små barn. Så utrolig mange hensyn å ta – så mange faglig gode avgjørelser som forventes – men jeg tror vi i barnehagen kan utrette så mye! Jeg tror vi sitter med nøkkelen til mange utfordringer i samfunnet, om vi bare får muligheten og rammene til å bruke kunnskapen vår, engasjementet vårt og blikkene våre. Jeg tror rett og slett at vi er gode nok til å ta det ansvaret.
Jeg vil igjen sitere Rammeplanen: «Å respektere forskjellighet er en del av barnehagens verdigrunnlag. (..) Alle barn har krav på å bli møtt som den de er». Så fint!
Maria, styrer.
