En hyllest fra en stolt styrer

Det er sjelden jeg er så stolt som det jeg er nå. Er folk klar over den sinnsyke jobben barnehageansatte nå har gjort og skal gjøre? Det er så synlig hva helsefagarbeidere og lærere gjør i disse dager, og mer skjult hva barnehagens folk gjør, men igjen er det så utrolig mye mer tydelig for meg. For det som har skjedd fram til nå og det som nå skjer er enormt og stort. Det fortjener en uendelig respekt fra samfunnet!

I denne perioden har ansatte gått fra en hverdag av praksis, til en hverdag med teori, refleksjon og hjemmekontor. Til hyppig møtevirksomhet og bratt læringskurve på IT-systemer. Til egenproduserte video-samlinger og hyppig kontakt med barn og familier. Til tross for at en stor del av de ansatte aldri har hatt noe form for kontorjobb. Det er skapt trygge og gode barnehagetilbud for barn av kritisk samfunnspersonell og sårbare barn og familier. Ansatte i barnehagen har på kort tid gjort en stor omstilling i arbeidsoppgaver, og det med et smil om munnen og en haug av kreativitet!

Vi fikk igår beskjed om at barnehagene nå åpner, som de første etter samfunnet ble stengt 12. mars. Det er derfor vurdert at barnehagen som institusjon har en såpass stor betydning for samfunnet at det haster med åpning. Etter over en måned borte fra barnehagen skal barna fra 1-6 år nå få tilbake til noen av hverdagens rammer og rutiner. De skal få møte savnede venner, leker og nære voksne. Og vi skal få lov å komme tilbake til det vi er best på, og kanskje enda bedre på etter den kompetansehevingen som nå har foregått rundt omkring. Vi skal tilbake til barnehagen vår. I en eller annen form.

For hva skal vi tilbake til egentlig? Hva skal og kan vi tilby i barnehagen nå? Vi er inne i en periode med mye usikkerhet, mye utrygghet, redsel, grubling og tanker. Tankene surrer og vi lager egne senarioer på hva som nå kan skje og vil skje. Vi har blitt trygget på at det kommer bransjespesifikke retninglinjer slik at vi får god tid til å rigge oss til et forsvarlig tilbud, men disse kommer ikke før to dager før vi skal åpne, og en hel uke etter vi fikk beskjed om at vi nå åpner opp. En hel uke med usikkerhet. Forsvaligheten knyttes tydelig til smittevern og helse, men også forsvarlig for nærhet, omsorg og trygghet er det vårt ansvar å vurdere.

For i virrvaret av smittevernhensyn og tiltak må ikke samfunnet glemme barns behov for trygghet og omsorg – særlig nå. Arbeid med psykisk helse og følelser blir ekstra viktig. Vi kan ikke risikere at en stor del av en hel barnegruppe kommer ut av koronakrisen med utfordringer knyttet til følelser og trygghet. Vi MÅ tilrettelegge for gode tilvenningsperioder nå etter over en måned borte fra hverandre. Vi MÅ unngå kaos og synlig redsel i møte med symptomer, krav om smittevernsutstyr og isolasjon av syke. Vi MÅ tilby et fang, en armkrok, en kos, nærhet og hjelp på lik linje som ellers. Vi MÅ ha nok trygge relasjoner på plass – ikke et tilbud fylt av ukjente vikarer. Og INGEN barn skal oppleve å få ansvar for smitte, oppleve skam eller redsel om de glemmer seg og klemmer en venn.

Det diskuteres nå åpenlyst i sosiale medier om åpningen i bunn og grunn handler om foreldres behov for å få gjort mer jobb fra hjemmekontor på dagtid. At voksnes behov går foran barns behov. Det diskuteres hvorfor skolene trenger en uke lenger på å forberede seg på åpning enn det barnehagene trenger, til tross for at de kun åpner for 1.-4. klasse, og til tross for at det er barnehagene som er et valgfritt tilbud. Det diskuteres også hvorfor vi nå antar at barna har det bedre i barnehagen enn hjemme, og om det store jobben som nå er gjort for å sikre sårbare barn og familier barnehagetilbud har gått under radaren… Det synliggjøres en enorm usikkerhet og utrygghet, tross lojalitet, siden retningslinjene lar vente på seg. Kanskje skaper det ekstra store diskusjoner fordi det kan oppleves som en synliggjøring av lav status og lite respekt for yrket vårt? At våre faglige vurderinger og bekymringer rundt praksis ikke høres like høyt som andres?

Det diskuteres også om det er de barna som ikke har det trygt hjemme som nå får tilbake sin trygge arena. De som blir definert som sårbare barn har allerede tilbud om barnehageplass. For er det en ting denne krisen har vist oss er at vi KAN samarbeide godt med andre hjelpeinstanser og vi kan gjøre gode, faglige avgjørelser selv. Det er en enorm tverrfaglig innsats som foregår nå, som ikke mange ser og hører om. Som leder i barnehage håper jeg vi blir like opptatt av de sårbare barna, de sårbare familiene og barnehagens rolle og muligheter i samfunnet også etter dette. At det blir like enkelt å samarbeide tverrfaglig fra nå av. For noen er juleferien og sommerferien minst like vanskelig. Og realiteten vi må ta innover oss er at vi dessverre ikke har klart å oppdage alle barn som har det vanskelig fram til nå. Kanskje når vi de ikke nå heller. Det svir å si høyt.

Men i sum er det DETTE kaoset barnehageansatte nå står i. Blant det vanlige kaoset med opplevd lav bemanning. Det er DETTE vi må forholde oss til og skape ro og trygghet i. DETTE er det vi ledere må ta ansvar for. DETTE er dugnadsinnsatsen vår. Lojaliteten vår. Både for barna vi er så glad i og for samfunnet. Og vet du hva? Jeg er sikker på at vi klarer det. Tross redsel, usikkerhet og utrygghet. Tross opplevd sprik mellom smittevernhensyn og trygg, nær omsorg. Tross ulike hensyn og vurderinger. Tross alt dette skal barnehagene nå vise hva vi duger til og hvilken fagkompetanse vi sitter med. Og det gjør meg så stolt! Vi skal strekke oss det vi klarer for å sikre forsvarlige og trygge barnehager i denne perioden, og vi skal ta faglig ansvar og si ifra når dette ikke vurderes som forsvarlig lenger. For det er minst like viktig nå.

Da jeg studerte fikk vi beskjed første dag om at vi nå gikk utdanning til å bli barnas advokater. Den jobben må vi ta på alvor. Vi skal være lojale ovenfor regjeringens tiltak, kreative, tilpasningsdyktige og omstillingsvillige, men vi skal også vise at vi kan stå opp for barna og si ifra når forsvarligheten ikke vurderes som god nok lenger. Med faglige begrunnelser. Vi skal være lojale mot barna våre også. Og vi fortjener å bli hørt og respektert for det. Vi forventer at det blir tatt på alvor.

Min hyllest går derfor til barnehageansatte som nå skal stå stødig og trygt i utrygghet og redsel, og vise lojalitet. Som skal skape et trygt og godt tilbud for barn og familier. Som fram til nå kanskje ikke har fått skikkelig respekt for den innsatsen de har lagt ned. Jeg ser dere! Jeg heier på dere! Jeg kan til og med klappe på verandaen for dere, om det har noen effekt, fordi det dere gjør for samfunnet er enormt. Det dere gjør fortjener respekt!

For vi er jo tydeligvis en av samfunnets viktigste instanser, eller hva? 🙂

Maria, stolt styrer